På vei til Hel
Kapittel 1
Sundar strekker seg etter en ny kopp masala-te fra termosen mens Twisted Sister skråler “We’re Not Gonna Take It” gjennom varebilens høyttalere. Utenfor glitrer snøen i mørket og lett snø faller over veien. Kjell trommer utålmodig med fingrene på rattet og himler med øynene før han skrur ned volumet.
«Skal vi kanskje legge den urgamle åttitallsmusikken på hylla?»
Sundar hever øyenbrynene lett. «Jeg må på det sterkeste be deg om å konsentrere deg om kjøringen. Du kjører. Jeg bestemmer musikken. Slik er det bare.»
Han skrur volumet opp igjen et par hakk.
«Hadde vært greit med litt roligere toner, ass» mumler Kjell lavt. Noen enslige snøfnugg lander på frontruten og smelter langsomt.
Sundar skrur opp varmen i setet. Den hvite turbanen og det velstelte skjegget gir ham et verdig uttrykk, selv når han pakker teppet tettere rundt seg med et oppgitt sukk. Han tar en slurk og myser bort på Kjell, som sitter der i olabukse og t-skjorte som om det ikke er kuldegrader utenfor. Tredagersskjegg og bustete hår. Nordmenn, tenker han oppgitt.
«Tjuefem år i Norge, og jeg fryser fortsatt like mye. Man skulle tro kroppen hadde vent seg til det,» sier Sundar og hutrer.
«Tjuefem år?» Kjell gliser og svinger inn på en mørk sidevei, mens blikket flakker mellom veien og speilene. «Jeg hadde pakka kofferten og dratt tilbake til India for lengst. Sparka snøen av flip-flopsa.»
Sundar ser fornærmet ut. «India er stort, jeg er fra Punjab.»
«Punjab?» Kjell klasker seg på låret og ler. «Der borte er vel største problemet hvilken vifte man skal skru på?»
«Faktisk,» sier Sundar med foreleserstemme, «har Punjab både svært høye og lave temperaturer. Men dette—» Han gestikulerer mot vinterkulda utenfor, der grantrærne står som svarte skygger mot snøen. «Dette ville vært en naturkatastrofe. Dere nordmenn later som om kulde ikke finnes. T-skjorte i femten minusgrader? Det er ikke tøft, det er vanvidd.»
En trailer passerer dem i motsatt retning, den eneste bilen de har sett på flere minutter. Lysene blir gradvis svakere bak dem til den forsvinner helt.
Kjell trekker på skuldrene. «Det handler om å være herda, mann. Se på deg da, du ser jo ut som du skal på ekspedisjon til Nordpolen.»
«Jeg foretrekker å kalle det fornuftig.» Sundar tar en ny slurk te. «Dessuten er det en kunst å kle seg med verdighet, uansett vær.»
«Verdighet?» Kjell drar i t-skjorten sin. «Dette er også et statement. ‘Her kommer en kar som gir faen.’» Han retter på seg selv. «Eh, som ikke bryr seg, ikke sant.»
Sundar hever et øyebryn. «Jeg merker det. Særlig når tennene dine klaprer.»
Et hull i veien får Sundar til å søle litt te på buksa. «Med all respekt, kunne du vennligst være mer påpasselig med kjøringen?»
«Sorry, sorry,» sier Kjell. «Men det er jo derfor vi fikk nattskiftet, ikke sant? Tre småpakker, bare, sa sjefen. ‘Dere er drømmeteamet.’ Drittprat.» Han dytter irritert på GPS-en.
Sundar tørker buksa nøye med et papir. «Og hvorfor sa du ikke nei?»
«Jeg si nei?» Kjell ler nervøst. «Fordi jeg er fersk, vel. Hvem vil være han fyren som sier nei? Og du da? Du er for snill. Drømmeteam du liksom. De perfekte muldyrene. Ja, det er det vi er.»
Han begynner å tromme på rattet. «Rattet er dritt-treigt. Og kaldt å ta på er det blitt også,» mumlet han. «Drittkjerre.»
«Hva sa du?»
«Ikkeno.»
«Om to hundre meter, ta til høyre,» skraller GPS-stemmen monotont.
Sundar myser mot telefonen sin. «Er du helt sikker på dette? Jeg finner ikke denne veien på kartet engang. Det er ikke noe godt tegn.»
Kjell trekker på skuldrene, og kjenner det knaker i nakkemusklene etter timer med kjøring. Han knuger rattet så knokene blir hvite før han tar seg i det og slipper. «GPS-en juger ikke. Eller, ikke så ofte. Stort sett.»
«Mm-hmm, hvis vi ender i grøfta, så nevner jeg ikke med ett ord at jeg advarte deg. Men jeg kommer til å minne deg på det. Hver. Eneste. Dag.»
Kjell kniper munnen sammen. Veien foran dem ligger mørk og urovekkende stille. Til og med snøen ser ut til å dale saktere nå. Rattet kjennes stadig kaldere. Han trommer mer for ikke å stivne. Han svinger av fra hovedveien og inn på en smalere grusvei. Han bøyer seg fram og myser mot veien foran dem. Tåken ligger tett mellom grantrærne, og lysene fra varebilen gjør den bare enda mer ugjennomsiktig. Journey’s «Don’t Stop Believin’» strømmer ut av høyttalerne, noe som ironisk nok ikke letter på stemningen.
Sundar retter seg opp i setet. «Dette føles virkelig ikke særlig betryggende.» Han studerer telefonen sin igjen. «Etter mine beregninger skulle denne snarveien spare oss for tjue minutter, men jeg begynner å tvile.»
«Grusveier bruker å være slutten på reisen,» nikket Kjell. «Men det er jo enda en stund til vi er framme. Men tjue minutter er tjue minutter da. Jo før vi blir ferdige med denne drittpakken, jo bedre.»
«Ta til venstre ved neste kryss,» sier GPS-en og avbryter ham.
«Ja, nettopp,» sier Sundar stivt. «Jo før vi blir ferdige med... hva var det egentlig sjefen sa disse pakkene inneholdt?»
Kjell hever skuldrene. «Han sa ingenting. Bare ‘det haster, dere er de eneste jeg stoler på‘. Hva er vi liksom? James Bond og Q fra Punjab? Det er mer sannsynlig at han ikke hadde flere godtroende duster å spørre.»
En grein skraper mot siden av varebilen med en høy, skjærende lyd som får både Kjell og Sundar til å skvette.
«Herregud, jeg så den ikke engang i denne tjukke drittåka,» sier Kjell.
Sundar setter koppen forsiktig ned i koppholderen. «Det er ikke det at jeg mistenker noe ulovlig, men...» Han retter på turbanen med en mildt oppgitt mine. «Jeg sier bare at det ville vært bhut kathin samasya om vi ble innblandet i noe upassende. Som smugling. Eller enda verre, sprengstoff.»
«Samsaya?» Kjell ler høyt. «Er det indisk for deep shit i donglebæra, eller?»
Sundar sender ham et blikk som kunne ha tint is på frontruten. «Det betyr ‘et stort problem’. Akkurat som din forståelse av fremmedspråk.»
Kjell gliser bredt, som om han akkurat hadde vunnet en eller annen usynlig diskusjon. «Vel, hvis det er eksplosiver, da er det din samasa–samsaya, eller hva du sa, ikke min.»
Sundar rister på hodet og mumler lavt for seg selv: «Samsaya, faktisk...»
«Om hundre meter, ta til venstre,» insisterer GPS-en.
Kjell bremser ned og mumler: «Denne veien ass…»
«Jeg bare konstaterer fakta,» avbryter Sundar. «Nattlevering. Ukjent innhold. Avsidesliggende vei. Det er enkelte momenter her som vekker en viss bekymring.»
Kjell rynker pannen. Veien blir smalere, og grusen mørkere. Tåken blir tettere. «Momentene som vekker bekymring, ja,» mumler han. «Jeg har et slikt moment akkurat nå.» Han lener seg fram over rattet og blunker hardt med øynene. «Forresten, hvis vi plutselig ser en klovn stående i veikanten med øks, da sier jeg opp på flekken.»
«Highway to Hell» begynner å spille. Kjell retter seg opp i setet, skuldrene kryper oppover mot ørene mens han lener seg fram over rattet. Han slutter å tromme med fingrene. «Du, jeg trodde du skulle holde deg til åttitallspop?»
«Dette er ikke min musikk,» sier Sundar stramt. «Jeg har absolutt ikke AC/DC på spillelisten min. Faktisk er jeg ganske sikker på at vi nettopp hørte åpningen til Frankies Relax.»
«Sangen er fin den, men det er faen meg en forskjell å høre den midt på dagen og midt på natta,» sier Kjell.
Radioen skifter sang igjen, som om den lytter til Kjells innvending. Denne gangen hoppet den til noe som høres ut som gammel kulokk spilt baklengs. Tåken presser seg mot rutene nå, tettere og tettere, til den nesten virker levende.
«Vel,» sier Sundar med en dramatisk pause, «hvis dette er det ungdommen hører på i dag, har vi alle større bekymringer enn denne snarveien.»
«Si meg en ting, er det vanligvis tåke midt på vinteren?»
Før Sundar rekker å svare, piper det i GPS-en.
«Faen, hva er det nå da? Ikke si den dritten har sluttet å virke,» sier Kjell irritert.
Sundar peker ut av vinduet. «Kjell, se rundt deg.»
Kjell kikker ut av vinduet. Det er vanskelig å se noe som helst på grunn av tåka, men det ser da jammen ut som en slags port der borte? «Hvor er vi egentlig?»
GPS-en kom til live igjen med et skrall som en elektronisk latter. «Ha ha ha.»
Kjell ser på Sundar «Hva i helvete…?»
«Du har nådd Helgrind,» sier den med den samme elektroniske stemmen.
Sundar retter seg opp i setet. «Jeg foreslår på det sterkeste at vi snur. Umiddelbart.»
Kjell stirrer framover, mens radioen, på egen hånd, begynner å spille noe som minner om kirkeklokker og ulvehyl. Frontlyktene flakker. «Ja, helt enig,» sier han med et nervøst smil. Han biter seg i underleppen, en nervøs vane han ikke har hatt siden han var barn. «Men... eh... hva gjør vi hvis bilen ikke lar meg?»
Sundar lukker øynene et øyeblikk, trekker pusten dypt, og sier: «Da er det bhut kathin samasya.»
Tåken sluker de siste restene av lys rundt dem.